Høringsuttale
Grunnleggende kvalifisering av nyankomne innvandrere - mai 2000

HØRINGSUTTALELSE FRA FAGLIG FORUM FOR KOMMUNALE FLYKTNINGMEDARBEIDERE TIL HØRINGSDOKUMENT: "GRUNNLEGGENDE KVALIFISERING AV NYANKOMNE INNVANDRERE"

Vi viser til utsendt sluttrapport fra tverdepartemental arbeidsgruppe: "Grunnleggende kvalifisering av nyankomne innvandrere. Vi merker oss at denne rapporten kun tar for seg punkt 1 (om organisering, ansvarsforhold og innhold knyttet til introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere) og 2 (om hvorvidt kommunene bør pålegges statlige retningslinjer på dette området) i mandatet.

I denne forbindelse vil vi, slik det også fremgår av arbeidsgruppens mandat, understreke sammenhengen mellom et introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere og de økonomiske forutsetningen den enkelte deltaker må forholde seg til. Vi ser derfor frem til lovutvalgets konklusjoner når det gjelder alternativer til økonomisk sosialhjelp. I den forbindelse vil vi understreke behovet for en drøfting av bruken av "Lov om sosiale tjenester" i forhold til nyankomne innvandrere. Vi konstaterer f.eks. at anledningen til utøvelse av skjønn har ført til store forskjeller i nivået på forskjellige ytelser. Vi tror at en større grad av likebehandling av nyankomne innvandrere mellom forskjellige kommuner ville bidra til en bedre forståelse av sosialhjelpssystemet hos nyankomne innvandrere samtidig som det ville svekke grunnlaget for den kritikk som ytres fra den norske befolkningen.

Når det gjelder det foreliggende dokumentet synes vi det er positivt at en gir en samlet beskrivelse og vurdering av de forskjellige elementene som inngår i et helhetlig introduksjons- program for nyankomne innvandrere.

Når det gjelder rapportens beskrivelse av dagens situasjon samsvarer den i det store og hele med de beskrivelser som gis av de kommunale flyktningmedarbeiderene. Vi ser derfor ikke noe større behov for å gjennomgå denne delen av rapporten. Derimot berører noen av anbefalingene viktige problemstillinger som vi ser behov for å kommentere.

Når det gjelder problemstillinger som er drøftet uten at utvalget har konkludert, slik som i spørsmålet om lovbasert styring av kommunale introduksjonsprogrammer (i kapittel 8) er vi enig i at dette spørsmålet ikke kan ses isolert fra spørsmålet om en ordning med introduksjonsstønad til den enkelte deltaker i et introduksjonsprogram. Uten at en går inn på konkrete alternativer når det gjelder introduksjonsstønad kan vi derfor ikke se at en kan gå særlig lengre inn i drøftinger av dette spørsmålet enn det utvalget allerede har gjort.

En problemstilling som står sentralt i spørsmålet om grunnleggende kvalifisering av nyankomne innvandrere gjelder samarbeid og fordeling av oppgaver og ansvar mellom forskjellige offentlige instanser.

Arbeidsgruppens konklusjon om at "kommunene har hovedansvaret for introduk- sjonsprogrammet" (s 63) er, etter vår oppfatning, åpenbart riktig og vil innebære en videreføring av dagens ansvarsfordeling på dette området. Når det gjelder spørsmålet om hvem som har et spesifikt medansvar her er det selvsagt A-etaten som først og fremst peker seg ut.

Variasjoner i kommunenes erfaringer med A-etaten på dette området, fra det meget positive til de helt motsatte, er formidlet gang på gang opp gjennom årene. Behovet for å sette søkelyset på dette området skulle derfor være til stede i fullt monn.

Innledningsvis vil vi understreke at arbeidet med nyankomne innvandrere er et arbeide som krever fleksibilitet, både fordi målgruppen er så sammensatt når det gjelder forutsetningene for å mestre utfordringene innenfor arbeid og utdanning, men også fordi størrelsen på målgruppen, især lokalt men også nasjonalt, endrer seg hele tiden.

Viljen til å forholde seg aktivt til et mangfold av behov innenfor en stadig skiftende gruppe, er derfor avgjørende for at en skal lykkes i å bruke samfunnets samlede ressurser på en mest mulig effektiv måte på dette området.

Slik vi oppfatter arbeidsgruppens konklusjoner her (s 34-39 og s 65) er vi enig i at nyankomne innvandrere, med behov for grunnopplæring i norsk og for læring av grunnleggende ferdigheter i forhold til arbeidsliv og samfunn, bør få dekket sine behov for tiltak fra kommunen hvor de bor. Når det gjelder spørsmålet om kriterier for overgangen til arbeidsmarkedstiltak vil vi understreke behovet for en helhetlig vurdering av den enkelte innvandrer gjort av kommunen og arbeidskontoret. Kriterier her vil ikke bare være språklig funksjon men også innvandrerens erfaringer og holdninger, som samlet gir grunnlag for konklusjoner om at vedkommende er klar for yrkesrettede kvalifiseringprogrammer i regi av A-etaten.

Når det gjelder drøftingen av "modell 1" og "modell 2" på s 34-39 innebærer dette at vi mener drøftingen formulerer en for rigid problemstilling. For en betydelig gruppe nyankomne innvandrere vil det være aktuelt med noe norskopplæring før det er hensiktsmessig med tiltak fra A-etaten mens i andre tilfeller kan det være hensiktsmessig med A-etatens tiltak umiddelbart etter bosetting og påbegynt kommunal norskopplæring. Konklusjonen må etter vår oppfatning være at A-etaten kan gå inn med tiltak som supplement til kommunal grunnopplæring i norsk umiddelbart etter at innvandreren er bosatt i en kommune når behovet for det er til stede (jf. avsnittet ovenfor).

Vi vil i denne forbindelse også minne om at en rekke flyktninger oppholder seg i lengre tid i statlige mottak før bosetting i kommunene. Vi synes det er viktig at denne tidens utnyttes best mulig og vil derfor etterspørre tiltak fra A-etaten i denne perioden som bl.a. kan dreie seg om å påbegynne avklaring og dokumentering av utdanningsbakgrunn og arbeidserfaring. Dette er prosesser som erfaringsmessig tar lang tid. Å påbegynne dette arbeidet tidligst mulig kan derfor redusere senere tap av tid med de omkostninger dette har for den enkelte og samfunnet.

I forbindelse med spørsmålet om kommunal norskopplæring kan det være verdt å minne om at satsene for statlig tilskudd til denne har vært uforandret en årrekke. I tillegg operer staten med et utgiftsgrunnlag (som ikke inkluderer utgifter til lokaler og administrasjon) for beregning av tilskuddet som er fullstendig uholdbart for et profesjonelt undervisningstilbud til denne gruppen.

Dersom denne undervisningen skal være fullfinansiert gjennom statlig tilskudd må derfor tilskuddssatsene økes slik at de står i forhold til de faktiske driftsutgiftene til undervisningen.

Når det gjelder spørsmålet om økonomisk dekning av arbeidsmarkedstiltak vil vi gi vår fulle støtte til arbeidsgruppens forslag om at en ved dimensjonering av arbeids- markedstiltak tar hensyn til omfanget av bosetting av nyankomne innvandrere med behov for slike tiltak (s 39).

Vi vil også kommentere forslaget om at UDI gis hovedansvaret for oppfølging av introduksjonsprogram i kommunene. Ser en på erfaringene så langt med UDI er det klart at organisasjonen ikke har lykkes med å bli en faglig ressurs for kommunene slik det ble skissert da UDI ble opprettet. Samtidig ser en at arbeidet med flyktninger / nyankomne innvandrere i stor grad bestemmes av de vilkår som A-etaten setter (trekker en inn bosettingsarbeidet kan en også føye til Husbanken). Vi kunne derfor tenke oss at å plassere dette oppfølgingsansvaret på departementalt nivå i KRD kunne gi en bedre løsning på denne oppgaven.

Avslutningsvis vil vi gi uttrykk for at setter pris på igjen å bli trukket inn som høringsinstans i en sak som gjelder arbeidet med flyktninger / nyankomne innvandrere. Det vil åpenbart være i både kommunenes og statens interesse at de avgjørelser som tas på dette område i størst mulig grad bygger på den innsikt og de erfaringer som kommunenes egne fagpersoner har. Faglig forum for kommunale flyktningemedarbeidere representerer et bredt utvalg av slike fagpersoner fra over 100 av de kommunene som bosetter flyktninger. Vi ser derfor frem til fortsatt å få bidra konstruktivt til gode og faglig velfunderte løsninger på dette viktige området.

Med vennlig hilsen

Stig O. Sæthre
Leder FFKF