Fremmedfrykten : rasistenes trojanske hest - kronikk av Patricio Salomón, publ. BT

I sitt strev etter det harmoniske samfunn, har mennesker gjennom tidene, utarbeidet og utprøvd diverse modeller for å oppnå dette utopiske mål. I Conquistadorenes tid forsøkte invasjonsmakten Spania, å gjøre spanjoler av innbyggerne i den nye verden: resultatet ble at de forskjellige sivilisasjonene var nære ved å bli utryddet. Og selv om den katolske Gud seiret overfor Pachacámac, forsøker man forsatt, etter fem hundre år, å forvandle disse "primitive" mennesker, til "siviliserte" vesener som oss. I dag er det ikke lenger spanjolene som strever med dette, men deres etterkommere. Imidlertid blir utfallet likt: innbyggerne som nekter å etterligne storsamfunnets verdier blir forsatt massakrert. Dette skremmer ingen, og motsetningen mellom den teknologiske utvikling og vår fornuft, blir større og større. Historien har, så å si, sin egen "tidstunnel", hvor massakrene kan reise fram og tilbake, tilsynelatende, objektivt etter egen vilje og med en utrolig evne til å assimilere seg.

I vår modernitets tid har Europa dessuten utprøvd andre modeller for å oppnå harmonien. Dette i egne nasjonale territorier og i andre, når man har hatt anledning til det. Noen modeller er utprøvd med fatale konsekvenser for minoritetene: folkemord, den tyske "endelige løsning", er et skrekkens eksempel på dette; etnisk rensing er et annet eksempel som igjen har funnet en utgang i historiens tidstunnel. Det harmoniske retrograde samfunn tolererer ikke og har ikke plass for fremmede. Fremmedfrykten, som synes å være vanemenneskers ubevisste og bevisste atferd mot annerledeshet, har vært og er den trojanske hest som rasister har bygget sine teorier på, og handlinger ut i fra. "Disse" fremmede skaper kaos i vår orden. "De" forstyrrer "vårt" harmoniske samfunnsbilde, med sin mørke hud, med sine synagoger og moskeer, med sine slør og turbaner, med sin tango og hvitløkslukt. Med deres tospråkelighet som gjør at "vi" kan føle "oss" fremmede i "vårt" eget land. Jack Erik Kjuus og hans kampfeller foreslår en løsning i sitt partiprogram: "steriliser dem". Nazistene, som hadde makten i tredve-årenes Tyskland, ble mer direkte å forsøkte og ta livet av alle som var annerledes, som forstyrret deres syn på det harmonisk samfunnsidealet. Det er underlig å tenke på at vi forsatt lever under et samfunnssystem som skapte, ga næring og utviklet nazismen, og deres syn på menneskeheten. Sigmund Freud mente at moderniteten var styrt av Thanatos (dødsdriften). Jeg tør ikke å motsi dette a priori, selv om dette kan bli en destruktiv tanke.

Modernitetens mennesker kan karakteriseres på følgende tre måter:

1. At dette menneske er godt nok i seg selv.

2. At alt dette menneske oppnår av visdom i dag, er vis i morgen og i overmorgen.

3. At livsferdighetene det har oppnådd vil være nyttige for bestandig.

Man kan tilføye at dette modernitetens menneske bærer dype spor, på godt og vondt, av likhetsprinsippene. Fremmedfrykten (skepsis mot ulikheten i dette tilfelle), hos dette mennesket kan leve et liv i skyggen av en uutholdelige maktesløshet. Og denne er likegyldighetens vugge. Denne likegyldigheten var med på å skape de passive og tause vitnene i Hitlers Berlin. Disse tusener av tause vitner som følte at folkemordet ingenting hadde med dem å gjøre. Kan dette bety at "tidstunnelen" kan brukes? Og at man kan la seg manipulere av dagens representanter for det anakronisk harmoniske samfunnet? Hvis dette skjer, vil fremmedfrykten kunne ledes inn til handling mot de fremmede. Dette ved hjelp av fremmedfiendtlige demagoger (høyreekstremister o a), som snakker løst om en verden hvor harmonien blir målet og middel under ett. Alt som kan brukes mot de fremmede vil hjelpe: Latterliggjør dem! Ikke yte dem den service man yter til publikum ellers! Ikke ansett dem! Si at de misbruker vårt sosiale system! Bruk despektive og rasistisk ladede ord mot dem! Umenneskeliggjør dem, ta avstand fra dem, mobb deres barn på skolen! Anklag dem for at: "Norge- er i ferd med å bli et kriminalisert forbrytereldorado, med innvandrere som står for mord, ran, overfall, voldtekter...", "Norge- er i ferd med å bli et kriminalisert, flerkulturelt konfliktsamfunn. Et fremtidig narkotikahelvete, som utsletter vår nasjonalstat og gjør tilværelsen ulevelig for våre etterkommere". Når fremmedfrykten ledes inn til slike handlinger og holdninger, opplever den en metamorfose og blir til fremmedfientlighet. Dermed vil rasismens brennende fakler, igjen bli et spørsmål om tid. Krystallnatten var ment, bl a, som en slags prøve, for å måle i hvor stor grad fremmedflientligheten hadde gjort sitt inntog på det tyske folkets holdninger til jødene.

Hva er det som gjør at fremmedfrykten blir en "vanlig" reaksjon?

Tre proposisjoner:

For det første. Kan det være at det finnes personer med en allmenn identifisering med det som utspiller seg i samfunnet? Kan denne identifiseringen gi det vanlige mennesket muligheten til å flykte fra personlige frustrasjoner og knuste drømmer? Kan dette styrke tanken om et allmenn ideal: "vi" nordmenn? Kan det være at denne allmenn identifisering er det eneste som gjør at denne personen føler seg som en del av samfunnet? Kan dette holde oss adskilt i "vi" og "de"? (Selv om "de" og "vi" i virkeligheten kan dele f eks sosial status). Denne formen for identifisering vil kunne påvirkes i flere retninger med en stor dose marketing og massemedias medvirkning eller velsignelse (medias holdning rundt skapelse eller ødeleggelse av medmenneskelige relasjoner, kan være avgjørende).

For det andre. Kan det være at modernitetens mennesker verger seg mot å sette seg inn i det de mener er fremmede mennesker sin situasjon? "Jeg kan ikke forestille meg det", sier man. Hvorfor kan dette være så innviklet? (Men allikevel kan man mene noe om "disse" innvandrere: Statistisk Sentralbyrå forteller oss at den eldste aldersgruppen (67-79 år) og lavt utdannede er blant de minst velvillige overfor innvandrere og innvandring. Hva betyr "minst velvillige"? Kan dette være en uting som leter etter en utgang i tidstunnelen?). I alle fall, fremmedfrykten gjør at man reagerer slik: at i steden for å ha en naturlig evne til å tenke seg å være i den fremmede sin situasjon, velger man å ta avstand, fordi dette passer bedre til ens statisk verdensanskuelse. Dette vil kjennetegne modernitetens menneske og er en fadese mot den essensielle filantropiske enheten mellom meg og mine medmennesker. Altså det finnes allikevel, et redskap mot fremmedfrykten: en grunnverdi og forståelse av en gjensidig likhet mellom "de" og "oss", en beredshet til at "de" kan tenke og handle langs samme baner som "oss". Vi har blitt, tross alt, innbyggere av samme land.

For det tredje. Kan man ved å sette seg inn i den andre sin situasjon, forvente at den andre skal kunne reagere slik jeg reagerer? Og at den andre ikke reagerer slik og slik, vil det bekrefte mine antagelser om at vi er ulike? Da vil problemstillingen være om man ikke kan godta denne ulikhet. Kan ikke vi være annerledes da, fordi vi er annerledes? En erkjennelse av vår annerledeshet vil føre fram til å gi hverandre en rimelig sjanse til å forstå og å bli forstått. Dette kan være morgengryet til fremmedfientlighetens ragnarokk.

Rasistene vil uansett gjøre et frenetisk forsøk på å adskille, stenge inne, utstøte, og minelegge veien til et flerkulturelt samfunn. Det skremmende ved dette er at de sosiale normer og institusjoner i det demokratiske Norge aksepterer de fremmedfientlige holdninger. Denne avmakt som på en eller annen måte minner meg om ankomsten til de passive og tause vitner. Og ikke nok med det, det er akkurat disse sosiale normer og institusjoner som gjør det mulig for fremmedfientlighet og rasisme å eksistere. Eller bedre sagt: disse sosiale normer og institusjoner har ennå ingen mekanisme som kan hindre fremmedfiendtlighetens og rasismens ankomst.

Marcus Garvey, frihetskjemper fra Jamaica skrev: "Du kan aldri forhindre fordommene en rase eller nasjon har overfor en annen ved lov. Det må reguleres av ens egen følelse og ens egen vilje". Dette står ved lag i dag, men har et nøysommelig preg når vi tar i betraktning myndighetenes utarbeidelse og utprøving av sin integreringspolitikk. Denne synes å være, etter alt å dømme, mer konsensus i politikken enn følelser og viljer. Men i alle fall og bl a, kan denne, etter mitt syn, også bli et redskap mot fremmedfientlighet. Og den har gitt det offentlige retningslinjer for hvordan det skal oppføre seg med "våre" nye landsmenn. Imidlertid kan vi spørre oss hva integrering er: At "de" skal lære seg "våre" kulturer og skikker? Eller at "vi" skal lære oss "deres" kulturer og skikker? Eller at "vi" skal akseptere at vi ikke lenger har det kulturelle hegemoni? Integrering er, etter min mening, et dialektisk forhold, minst, mellom disse tre påstander. Myndighetenes budskap er heller ikke entydig: de samme myndighetene som ga oppholdstillatelse til alle bosniske flyktninger i Norge, utviser afrikanske eller asiatiske, og gir avslag til muslimsk skole. Videre i en rapport fra Utlendingsdirektoratet står det at "bosniere er den flyktninggruppen som klarer seg best på skolen og i arbeidslivet", og at "bosniere er mindre utsatt for diskriminering enn andre folkegrupper". Dette er svært bra. Men påfallende. Jeg tenker på Garvey og vil hevde at det først og fremst er våre holdninger vi må gjøre noe med. Hvis vi bearbeider fremmedfrykten i oss, kan vi lukke noen utganger i historiens tidstunnel. Deretter vil integrering være et instrument for å avsperre rasismen. Og videre, være en naturlig følelse og vilje, til å skape et felles vi som vil vekke til live den essensielle filantropiske enheten mellom meg og mine medmennesker, uansett herkomst eller religion.

Patricio S. Salomón

Kronikken er tidligere publisert i Bergens Tidende.
Patricio Salomón var tidligere flyktningkonsulent i Osterøy kommune i Hordaland.