Holmlia og hverdagen - kronikk av leder ffkf Stig O. Sæthre, publ. Dagbladet 14.02.01


Vi markerer i disse dager; nei til nazismen, nei til rasismen. Det føles godt; få det ut, få det sagt: vi tolerere ikke den slags handlinger som vi så for vel en uke siden! Vi vil ikke, vi kan ikke akseptere at et ungt menneske ender sitt liv så alt for tidlig, på grunn av et lite mindretalls forkvaklede syn på omverdenen, på grunn av et fåtalls totale mangel på kunnskap, forståelse, sosialt gangsyn

Men…

Til uken er hverdagen her igjen. Det meste har vendt tilbake til det normale. Fakkeltogene er et minne,- kanskje varmer det litt når en tenker tilbake på det, kanskje stikker det fremdeles litt av dårlig samvittighet…. Til neste gang, neste gang vi kan finne en kollektiv unnskyldning for å stille oss i køen og markere, stille oss solidarisk. Til neste gang vi kan være anonymt haleheng til de få virkelig profilerte antirasistene, til neste gang vi kan markere som anonyme deltagere uten egentlig å risikere noe selv.

Men hverdagen….

Sent på åttitallet kom flyktningene til bygde-Norge. Ordføreren sto på trappen for å ønske velkommen til ”våre nye landsmenn”, og det var fargerikt fellesskap og pita og börek til alle fremmøtte. De står ikke der lenger, ordførerne…..

Samfunnsstøttene stilte opp, de lokale ”heltene” var sol og velvilje, noen av dem kom i lokalavisen sammen med sine nye naboer, jo ”pita var nok godt, bare litt uvant”. De fleste har ikke spist pita siden…

Men…

Så flyttet noen av flyktningene. De ville til byen. Og vi som hadde lagt så godt til rette, hus hadde de fått, norskundervisning hadde de fått, penger fikk de, riktig nok på sosialen… Hvorfor flytter de? ”Utakknemlige, det er det de er! Ser de ikke hvor mye vi bryr oss?” sa samfunnsstøtten. ”Der røyk overføringene fra staten” sa ordførerne (men ikke så høyt at utenforstående hørte det).

Jo…

Det er lett å ta avstand fra nazismen, den er det kun et ekstremt mindretall av oss som har noe til overs for. Og rasismen? Vel; få av oss vil innrømme at vi har en liten spire… Og holdningene? De er sunne og norske, slik de alltid har vært! Punktum.

Men hverdagen…

Hva med etatssjefen i kommunen, som på forespørsel om å ta inn en somalier i praksisplass unnskylder seg med at ”vi har så dårlig tid, vi har ikke tid til å gi oppfølging.”

Hva med samfunnsstøtten, den samme som på åttitallet spiste pita og börek, som skal leie ut kjellerleiligheten sin, og som på konkret forespørsel fra det lokale flyktningkontor svarer at ”nei, sånt no’ vil jeg ikke ha noe med!”

Hva med rådmannen som har brukt overskuddet på flyktningregnskapet til nye PC’er på teknisk kontor, og som plutselig mener at flyktningene er blitt så dyre, så ”nå får vi først og fremst konsentrere oss om å ta skikkelig vare på dem som allerede har kommet til bygda”.

Hva med den gamle, søte damen, som ringer til kommunen og klager på ”de svarte i nabohuset som spiller høy musikk helt til halv elleve om kvelden, og nå er jeg så redd, så… Det kan jo være at….En kan jo aldri vite med sånne…”

Hva med lokalpolitikeren, som også gikk i fakkeltog, men som stilte til valg på at kommunen ikke skulle ta imot flyktninger, for like barn leker som kjent best….

Og hva med den alltid samfunnsengasjerte naboen som gjerne drikker kaffe med sist ankomne flyktning, men ergrer livet av seg fordi hun insisterer på å bruke sin tradisjonelle klesdrakt. ”Hun må jo skjønne at barna lider når hun kler seg slik. Mobbet blir de og…”

Hva med den lokale bedriftslederen, som får tilbud om høyt kvalifisert arbeidskraft, gratis til og med, men likevel svarer at ”…det kan jo være at noen her synes det er vanskelig….nei, ingen har sagt noe, men… vi kan vel kanskje gjøre et forsøk…senere….en gang…”

Eller for den saks skyld; hva med iraneren, som med overbevisning erklærer at ”Jeg er flyktning, jeg. Han vietnameseren, du ser jo hvordan de er… fattige…kan ikke norsk… Han kom vel for å få mat…Nei, flyktning…JEG er flyktning, jeg.” Troen på egen overlegenhet er ikke norsk. Rasismen er ikke norsk.

Jo, hverdagen… det er hverdagen som betyr noe. Og hverdagen, den er norsk den…

Voss 030201

Stig O. Sæthre
leder ffkf, faglig forum for kommunale flyktningmedarbeidere