Markedssamfunnets bakgård - kronikk av Patricio Salomón, publ. Bergens Tidende

I dagens samfunn blir det virkelig en utfordring å appellere til filantropen i oss: den humanistiske ridderen, som burde advare oss mot planen om et markedsøkonomisk samfunn. Markedsøkonomi har blitt et slags "vesen", som tilsynelatende eksisterer objektivt og omnipotent. Alle skal en eller annen gang støte på dette, forholde seg til det og ikke kunne påvirke dets atferd. Hva skjer da? Skaper det reaksjon eller likegyldighet? Aksepterer vi at det filantropiske må vike unna slik at penger kan bli en hensynsløs enehersker? Skal mennesker gå rundt med en prislapp på seg? Hvor mye koster du? Hvor mye koster en sosialklient? Blir budjetter viktigere enn mennesker budjetter eksisterer for? Mye tider på at deler av den politiske makt i samfunnet støtter full ut markedets hensynsløse retningslinjer for å kunne frigjøre seg fra det som ikke hører med i planen. Hva er da farlig med dette? Vil dette gi uttrykk for at vi ikke har råd til å bry oss om hverandre? Hva blir da neste steg? At den hjelpen som ytes bl a i form av sosialhjelp strider i mot markedets allmektige prinsipper? Slik det ser ut i dag, hvor filantropene er blitt blind av så mye lys, vil Oscar Wildes ord om at en kyniker er en mann som kjenner prisen på alt og ikke verdien på noe, falle på sin plass. Imidlertid når denne påstand er nedskrevet, må jeg selvsagt konstatere at: markedsøkonomien fungerer slik det er ment å fungere og Norge skal kunne proklamere seg som et av verdens rikeste land. Men burde ikke dette rikdom være et middel til velferd og ikke et mål i seg selv? Et velferd for alle i samfunnet, også vanskeligstilte.

-Om sosialhjelp

Mennesker som lager kalkyler vil gjerne påstå at det å yte sosialhjelp er ingen god investering. Imidlertid er det vox populi at det er ingen i samfunnet som er tjent med fattigdom: sosialhjelpsklienter skal kunne konsumere på markedet på like fot med andre. Om de klarer dette er en annen diskusjon. Men i alle fall, via sosialhjelp unngår vi i Norge et dramatisk fattigdomsproblem slik det har oppstått i andre land i Europa. Lov om sosiale tjenester, som er den loven vi bruker til daglig for å behandle søknader om økonomisk sosialhjelp mm, og for å fatte vedtak på et sosialkontor, skal gi regler om hvordan hjelpen bør ytes (dettte innefor rammene av sosialbusjetten). Denne loven kan være spennende bl a fordi den har i seg en anelse av dialektikk i det at et av lovens implisitt overordnede mål er: å få klientene ut av sosialkontorene. Imidlertid er det allmenn kunnskap at i et samfunn vil det alltid være folk som vil trenge hjelp, og til og med: ekstra hjelp. Dermed stiller jeg meg skeptisk til likhetsprinsippet om å behandle alle likt a priori. Man kan umulig behandle alle likt, uten å gjøre urett. Likebehandling synes å være et bra prinsipp, så lenge den baserer seg på likeverd og likestilling. Samtidig som den styrker den enkelte individ trygghet på sin egen verdi og identitet.

-Mulige årsaker

Det finnes mange mulige samfunnsmessige årsaker for at folk blir sosialhjelpsmottaker. For å gi et bilde av dette vil jeg, i det kommende, støtte meg summarisk til Rolf Rønnings nipunkts modell, pluss to punkter som jeg selv skal tilføye:

1) Klassemodellen. Jo lavere sosial status foreldrene har, jo større er sannsynligheten for at en blir sosialhjelpsmottaker over tid.

2) Lagdelingsmodellen. Jo lavere sosial status en (sjøl) har, jo større sannsynligheten for at en blir sosialhjelpsmottaker over tid.

3) Arvesyndsmodellen. Jo vanskeligere oppvekstforhold en har hatt, jo større sannsynlighet for at en blir gående på sosialhjelp.

4) Avviksmodellen. Jo mer negativ sosial adferd en har, jo større sannsynlighet for at en forblir sosialhjelpsmottaker.

5) Nettverksmodellen . Jo bedre integrert en er i sosiale nettverk, i jo mindre grad blir en gående på sosialhjelp.

6) Avhengighetens kultur. Jo mer en har basert seg på, og akseptert, offentlig hjelp, jo lengre blir en gående på sosialhjelp.

7) Rasjonell aktør-modellen. Det finnes stønadsmottakere med ressurser som kunne fått hjelp eller forsørging på annen måte.

8) Mestringsmodellen. At en opplever en forverret livssituasjon, vil for mange gjøre at en trenger sosialhjelp over tid.

9) Sykdomsmodellen. I jo større grad folk har sykdom eller lidelser som nedsetter funksjonsevnen, i jo større grad blir de avhengig av sosialhjelp (til de evt. mottar uførepensjon).

10. Arbeidsledige. Er man uten arbeid og uten mulighet til å skaffe seg arbeid eller har ikke vært i arbeid, vil man med stor sannsynlighet måtte forholdet seg til sosialhjelp over tid (selv om arbeidsledighet er ofte knyttet til noen av de øvrige ti punkter. Imidlertid, unnlater Rønings modellen å nevne arbeidsledighet eksplisitt, som en mulig årsak).

11. Flyktninger. Denne gruppe av individer plasseres av myndighetene på sosialkontorene rundt i landet, dette uansett bakgrunn og medbrakt kompetanse. De fleste flyktninger vil kunne passe inn i Rønnings modell etter ankomst til Norge. Mange påstår, bl a meg selv, at for noen kan det være uheldig å starte et nytt liv i et nytt samfunn på et sosialkontor. Dette har resultert dessverre for mangen i at sosialhjelp er blitt en form for langsiktig inntektssikring o la ley del embudo. Og dette har aldri vært intensjonene bak Lov om sosiale tjenester. Imidlertid prøver de fleste kommuner å finne løsninger til denne problematikken: noen har opprettet stillinger som flyktningkonsulenter for å ivareta disse mennesker . Staten på sin side "bidrar" med integreringstilskuddet slik at kommunene skal i fem år ha ekstra midler i sine budsjetter for å drive flyktningarbeidet. Dessverre er disse midlene ikke øremerket og brukes i dag til mange andre formål. Integreringstilskuddet burde i alle fall være"etisk-øremerket". Det er klart at de fleste nyankomne flyktninger vil blant annet ha behov for sosialhjelp, men samtidig burde vi tilrettelegge på en slik måte at dette fungerer som hjelp til selvhjelp. Integreringspenger som kommunen mottar burde brukes i større grad til å sette integreringstanken i praksis. Og dette er sosialisering: norskopplæring med samfunnskunnskap, tilrettelegging for godkjenning av flyktninger/innvandreres medbrakt kompetanse: via fagprøve, svenneprøve, etc.; vurdering og godkjenning av medbrakt utdanning; generell kvalifisering for arbeidsmarkedet, osv. Og dette er å forebygge mot isolering, fremmedfrykt og fremmedfientlighet. I dagens Norge er det blitt vanskeligere for flyktninger å bli økonomisk selvhjulpen. Det er blitt større andel sosialhjelpsmottakere i denne gruppen og det er blitt registrert færre arbeidstakere og flere arbeidsløse. Dette er en graverende situasjon uten like, og samtidig et oppsiktvekkende tegn på at den delen av det offentlige hjelpeapparat som de fleste flyktninger kommer i kontakt med ikke fungerer. Man kan spørre seg om dette har med budsjetter å gjøre? Har dette med fremmedfrykt å gjøre? Har dette med fremmedfiendtlighet å gjøre? I alle fall hadde det vært spennede å få en oversikt over kommunenes brukt av integreringstilskuddet eller vilje til å "investere" i sosialiseringen av flyktningene i det norske samfunn? Man bør beynne å fokusere på sterke systemer regjert av rasjonelle byråkrater som har makt og mangler innsyn i det at Norge blir et flerkullturelt samfunn?

-Behovet på økonomisk sosialhjelp skulle forsvinne.

Antall klienter på sosialkontoret har disminuert fra 160 600 i 1995 til 154 000 i 1996 (mot 100 000 i 1980 og 35 000 i 1960). Blant flyktninger og innvandrere viser talene en økning: "Blant innvandrere som kom til Norge i 1987-1993 mottok 31 prosent sosialhjelp i 1993. Tilsvarende andel blant dem som kom før 1980 var 6 prosent. Også blant flyktninger er det de med kortest oppholdstid som mottar mest sosialhjelp". Dette av diverse årsaker, noen er her nevnt. Sifferet generelt skaper diskusjon. Forskere finner forklaringer på dette ved å gå tilbake til menneskene bak talene, og prøver å finne ut hva er det som feiler disse menneskene: at det er blitt flere sårbare familier, flere enepersonhushold og flere eneforsørgere. Man peker på at det finnes flere unge som har et marginalt forhold til arbeidsmarkedet (jeg kunne godt tenke meg å formulere dette, med rett, omvendt). Og sist med ikke minst: flyktninger, asylsøkere og innvandrere fra den 3.verden som ikke får jobb. Men hvor er velferdssamfunnet sitt ansvar opp i dette? Markedsøkonomien og arbeidsledigheten, etter mitt skjønn, er to av de viktigste årsaker, ideologisk og politisk, til økende sosiale ulikheter og fattigdom i et rikt samfunn, hvor folk, spesiell ungefolk kan falle utenfor: og dette, som fenomen, kan ramme alle, uansett alder, rase eller religion. På sekstitallet mente man at behovet for sosialhjelp skulle forsvinne, imidlertid, ser vi at i dagens samfunn, hvor utviklingen er usymmetrisk, har etterspørselen etter sosialhjelp økt og har vært ustabilt. Situasjonen i samfunnet for øvrig har også endret seg: klasse forskjellene blir mere synlige. Samfunnet er generelt blitt tøffere og spesielt mer krevende på arbeidsmarkedet. Utviklingen skjer (satt på spissen) slik: de som har god råd for bedre råd og vice versa. Imidlertid er arbeidssituasjonen innad sosialomsorgen, mer eller mindre, det samme: lite tilgjengelighet, kanskje vakante stillinger, trange kommunale budsjetter (på tross av å være en av verdens rikeste nasjon), sosialarbeideren/hjelperen streber med å få tid til å nyttiggjøre sine kunnskaper i noe mer enn reproduksjon av klienter. Myndighetene bør innse at hvis det er ønskelig med et mer positiv utvikling innenfor dette feltet og dets samfunns betydning, bør man bl a sørge for å tilrettelegge for en renessanse innenfor sosialomsorgen. Det bør tilrettelegges for mere rom for faglighet, for å få til en revurdering av oppgavene. Frisk mot, ny tenkning og flersidighet innad sosialomsorgen er nøkkelord. Det er klart at myndighetene har et ansvar ovenfor sosialomsorgen, på lik linje som hjelperen har det ovenfor klientgruppe.

-Forebyggende.

Forebyggende arbeid bør bli mer levende. Dette på tross av rystelser grad syv på Richters skala i "husets" budsjetter. Hjelpeapparatet burde ha flere muligheter til å kunne arbeide mye mer målrettet f eks mot forståelse av fremmedfrykten, kanskje mer individrettet mot ungdommer. Det er noe som ikke stemmer med oss i Norge når det finnes unge folk som går på sosialhjelp over tid. Ny tenkning vil være nøkkelord: man burde arbeide individrettet for å hjelpe dem som har bedre ressurser for å klare seg selv på kort sikt. Det er sikker mange klienter som med litt støtte ("investeringer"), vil kunne kvalifisere f eks på arbeidsmarkedet og rask bli selvhjulpen. Dette, naturligvis, ved hjelp av riktige vurderinger og riktige valg av riktige tiltak, som forutsetter en koordineringsapparat som må bygges opp.

-Kunsten.

Sosialhjelpsmottakere er en svak og vanskeligstilt gruppe: markedssamfunnets bakgård, som på en eller annen måte har blitt "outsidere" i forhold til planen og dermed utenfor det gode selskapet. Dette kan belyses med hvis en kommune skal spare for å klare budsjetet reduserer man sosialhjelpssatsene, og dette fører til ingen reaksjon i klientgruppen og dette kunne man nesten forutsi (hadde noen rørt i feil retning ved våre byråkrats-lønn så hadde det blitt en skandale av dimensjoner), eller ved å kalle reduksjonen i sosialhjelpen: "press for å få klientene i arbeid" og alle godtar utsagnen fordi man antar at klientene vil ikke arbeide… Picasso sa: "Kunsten er en løgn som viser virkeligheten". Dette er ment filosofisk selvsagt. Med tanke på kunst slik Platons ideverden. Imidlertid er virkeligheten virkelig: det finnes ca hundreogfemti tusen mennesker i dette landet som sliter med å få endene til å møttes fra måned til måned, fra vedtak til vedtak. Kunsten om den norske velferdsstaten som et veldig egalitært samfunn, basert på verdien om likhet og solidaritet er i dag kanskje ikke lenger filosofisk. Kanskje modernistisk. Det finnes mange mennesker som må leve på sosialhjelp og som kjemper hardt for å ivareta sin selvrespekt og sin verdighet, og dette kan oftest måle seg, virkelig, med Pablo Picassos kunstverk.

Patricio S. Salomón

Kronikken er tidligere publisert i Bergens Tidende.
Patricio Salomón var tidligere flyktningkonsulent i Osterøy kommune i Hordaland