Pressemelding 27.01.00
Hva er galt med flyktningearbeidet; hvorfor tar ikke kommunene imot nye flyktninger?


Dagens debatt i NRK, redaksjon 21, påpeker helt riktig uverdigheten i at asylsøkere blir sittende i asylmottakene alt for lenge; et dårlig utgangspunkt for så vel flyktningene som for det norske samfunn. Treg saksgang, samt kommunenes tilsynelatende vegring ifh.til å ta imot flyktningene, gjør veien fra asylsøknad til integrering i samfunnet og et "normalisert" liv stadig lenger og vanskeligere.

Etter dagens modell nytter en de fleste norske kommuner til mottak av flyktninger, så vel små utkant-kommuner som mer sentrale storkommuner og byer. Det har i perioder vært hevdet at småkommunene ikke er i stand til å gi flyktningene et kvalitativt godt nok tilbud; at der ikke finnes arbeidsmuligheter, at flyktningene blir isolert, at integreringsarbeidet ikke er godt nok… Vi har til dags dato ikke sett noen dokumentasjon på at dette er riktig. Tvert imot; mange små og mellomstore kommuner har gjennom mange år gjennomført et vellykket integreringsarbeid, med større nærhet til så vel arbeidsliv som sosiale nettverk enn det byene kan stille opp med. For å få flyktningene ut av mottakene, trenger vi alle de kommuner som er villige til å ta imot; å konsentrere seg om storkommuner og byer er å starte i feil ende på problemene.

Hva er så galt? Hvorfor vegrer kommunene seg for å ta på seg nye integereringsoppgaver? Vi vil peke på følgende:

Økonomi.

Det har gjennom flere år vært påpekt fra bl.a. KS at kommunene har en reell økonomisk underdekning ifht. mottak av flyktninger. Så lenge mottak er en oppgave som kommunene kan velge bort, er det en illusjon å tro at mottaket vil fortsette den dagen flyktningebudsjettet viser røde tall. Til det har mange kommuner alt for dårlig økonomi; en får en situasjon hvor utgifter til mottak av flyktninger blir satt opp mot det totale hjelpetilbudet til andre grupper; eksempelvis pleietrengende, elever med behov for tilrettelagt undervisning osv. osv. For de fleste kommunestyrer gir valget seg selv. Samtidig "gir vi bort" argumenter til dem som av ymse grunner ikke ønsker mottak av flyktninger, uansett…

Kommunene må få anledning til å øremerke integreringstilskuddet; alt for ofte opplever vi at ett års overskudd på flyktningebudsjettene går med i dragsuget når underskudd på andre kapitler skal dekkes, uten hensyntagen til at integreringstilskuddet er et gjennomsnittstilskudd som skal dekke utgifter fordelt over flere år. Utgiftene følger m.a. ord ikke alltid inntektene. På denne måten settes økonomi opp mot etikk og empati; som på så alt for mange felt vinner økonomien.

I tillegg må kommunene få tilført nødvendige midler til bygging av flyktningeboliger; p.d. er mangel på egnede boliger i kommunene en av hovedårsakene til at det kommunale mottaket går i stå. Dagens ordninger gjennom Husbanken er ikke gode nok til å få kommunene til å investere i nye boliger.

Kommunene og Arbeidsmarkedsetaten

Karl Glad har maktet å markere viktigheten og nytten av at næringslivet gir flyktningene en sjanse; private næringsdrivende er i dag flinkere enn det offentlige til bevisst å tenke flyktninger ved ansettelser. Her har bl.a. kommunene mye å lære. Alt for få kommuner har innarbeidet det at de selv tar imot flyktninger i sine planer for rekruttering og ansettelser. Det kommunale apparatet har tilgang til virkemidlene for å gi flyktninger arbeidstrening, og for å gi kvalifiserte flyktninger den første start på en ny yrkeskarriere.

Samtidig må Arbeidsmarkedsetaten gå grundig i seg selv for å se på hvordan de formidler flyktninger til arbeidslivet. Med noen få hederlige unntak, oppfattes a-etaten som en bremsekloss ifht. å få flyktningene ut i jobb. I mange år har flyktninger vært en prioritert målgruppe for etaten, uten at noen synes å ha tenkt igjennom hvordan en skal prioritere…. For mye av arbeidet overlates til tilfeldige medarbeidere på det lokale arbeidskontor; den sentrale styring på hvordan arbeidet skal gjøres er alt for svak. Til a-etatens forsvar må det legges til at flyktninger med lange opphold i statlige mottak, m.a.o. mange års yrkesmessig uvirksomhet bak seg, kan være en vanskelig gruppe å formidle; a-etaten må tilføres nok stillinger til at denne gruppen kan følges opp aktivt.

Heldagstilbud

Mange kommuner har etter hvert skjønt at det ikke er nok å tilby en flyktning ni timers norsk-kurs i løpet av en uke, uten å følge opp med andre tiltak i tillegg. De svakest stilte flyktningene skal ha inntil 3.000 timer norsk, m.a.o. vil det gå årevis før de er i nærheten av å ha de språk-ferdigheter som kreves for å delta i arbeidslivet. UDI må aktivt stille krav til de kommuner som skal ta imot flyktninger, slik at flyktningene sikres et tilrettelagt heldagstilbud som inbefatter alt fra norskopplæring til lokalt forankret samfunns-informasjon og arbeidstrening. Et slikt krav må selvsagt følges av økonomiske rammebetingelser som gjør det attraktivt for kommunene å drive aktivt flyktningearbeid.

Sosialhjelpen

"Stønad til livsopphold" er et redskap for å hjelpe mennesker som av ulike grunner i en kort fase av livet ikke klarer sine økonomiske forpliktelser. Flyktninger faller ofte utenfor denne målgruppen, og må mange steder leve på sosialhjelp over flere år. Dette er nedverdigende, samtidig som det fratar enkeltpersonen styring over eget liv. Det oppleves av mange som om det alltid sitter en saksbehandler og titter deg over skulderen, for å se hvordan du klarer deg. Samtidig gir det liten fremdrift ifh. til å ta tak i "egen skjebne" og være aktiv for å finne et bedre alternativ, i.e. arbeid. Staten må snarest bidra til at flyktningene får et annet inntektsgrunnlag enn sosialhjelp; et inntektsgrunnlag som gir den nødvendige økonomiske uttellingen for de flyktningene som virkelig tar et tak for å bedre egen situasjon, men som samtidig sikrer økonomien til dem som av forskjellige grunner i perioder ikke klarer dette. Likeledes må eldre, uten opptjente trygderettigheter, slippe å bli sosialklienter på livstid. La sosionomene slippe å arbeide som pengeutbetalere; det er andre oppgaver de er flinkere til!

Langsiktig arbeid

Kommunalt flyktningearbeid er i dag alt for preget av "prosjektarbeid" og midlertidighet. "Strømmen" av flyktninger vil variere fra år til år, likeledes vil arbeidsmengden for kommunene variere. Problemet nå er at dyktige medarbeidere annsettes, opplæres, og forsvinner med flyktningene….De økonomiske rammebetingelsene må være slik at kommunen kan beholde kvalifiserte flyktningemedarbeidere over år, også i roligere perioder med mindre inntekter / integreringstilskudd. I dag utarmes fagmiljøet, og de dyktige medarbeiderne har for kort "levetid". En må over i et mer langsiktig arbeidsmønster; en må innse at behovet for mottak av flyktninger i norske kommuner er kommet for å bli!

ffkf imøteser gjerne en totalgjennomgang av norsk flyktningpolitikk og -arbeid; vi som til daglig jobber på grunnplanet, i daglig kontakt med flyktningene, er gjerne med på en slik gjennomgang!

Voss 27.01.00
for ffkf

Stig O. Sæthre
leder