Landsmøteseminaret 2001; "Flyktningers helse - tas den på alvor?"
Åpningstale ved varaordfører Ingunn Mælan Fossbakken, Tynset kommune


Jeg takker for tilliten for at jeg fikk oppgaven med å åpne denne konferansen. Jeg hadde ikke noe problem med å si ja til det da jeg ble spurt. Jeg er, som mange andre, også opptatt av flyktninger og flyktningearbeid. Her på Tynset har vi hatt antirasistisk debatt i kommune-styret der også bygdefolket var invitert til å delta. Det møtte dessverre ikke så mange, men vi fikk likevel en bra debatt. Det oppstår ofte diskusjoner om flyktninger, og det er nok slik at mye som blir sagt bunner i uvitenhet og manglende forståelse av flyktningenes kultur og bakgrunn. Det er jo en gang slik.
Mange asylsøkere og flyktninger ankommer Norge med mer i ”bagasjen” enn det som vanligvis betraktes som reisebagasje. Mange har forlatt sine hjemmeområder pga vanskelige og ofte ulevelige forhold, men ”konsekvensene” av dette har de som oftest ikke kunne legge igjen. Mange asylsøkere og flyktninger ankommer landet vårt nedlastet med tunge bører og byrder på sine skuldre og sinn. Og svært mye tyder på at disse byrdene ikke blir borte selv om en blir tilbudt en ”trygg havn” i asylmottak og/eller norske kommuner.
De ulike kommunale tjenestene gjør så godt de kan, innenfor tilgjengelige ressurser, selv om tilbudet i utgangspunktet er dimensjonert for den ”fastboende” befolkningen. Dessuten har disse ”innflytterne” ofte tatt med seg andre problemer og problemstillinger som vårt apparat normalt ikke er skodd for. Dessuten skal informasjon om frykt, søvnløshet og en rekke andre fysiske og psykiske plager - eller en kombinasjon av disse - formidles, forstås, diagnostiseres og tiltak iverksettes, ofte ved hjelp av tolk, og kanskje uten at en alltid skjønner ”klientens” erfarings- og kulturbakgrunn. At tilbudet også har begrensninger i forhold til innhold, omfang og hvor en bosettes i landet, gjør ikke situasjonen bedre.

Mange av asylmottakene blir ”sittende” med asylsøkere som ikke er ”syke” nok til at de får nødvendig behandling, eller de får ansvar for å følge opp igangsatt behandling uten at de har tilfredsstillende kompetanse for denne oppfølgingen. I andre tilfeller har UDI omplassert personer fra et mottak til et annet når enkeltpersoner har blitt ansett som vanskelige, truende eller farlige overfor både beboere og ansatte. UDI har dermed bidratt til å gi det ene mottaket et nødvendig ”pusterom”, men har på den annen side ikke medvirket til at den ”bortviste” personen har fått påkrevet behandling og nødvendig oppfølging ved plassering i neste mottak.

Mange av disse bosettes til slutt i kommunene og det er stor sannsynlighet for at deres medbrakte ”bagasje” av fysiske og psykiske lidelser har vokst eller blitt forverret, mens andre også under ventetiden i mottakene har utviklet psykiske lidelser og psykosomatiske sykdommer.

Denne mangelfulle ”oppmerksomheten” overfor flyktningers helse er trolig med på å gi mange av dem et unødvendig stempel som klienter og som ressurssvake personer med stort behov for kommunale hjelpetjenester og liten evne til produktiv og samfunnsnyttig innsats. Kanskje nettopp deres helsetilstand har betydning for hvordan deres ressurser og innsats kommer til nytte i arbeids- og samfunnslivet generelt? Hvis flyktningers mulighet til slik deltakelse og tilgang på nødvendig og tilfredsstillende behandling var lagt bedre til rette fra begynnelsen av, kunne også forbruk av helsetjenester, andre tjenester og kostnader i den sammenheng gå ned!

Det kan også være mange andre årsaker til at helsetilbudet til flyktninger kan være utilstrekkelig eller utilfredsstillende. Kanskje dreier det seg også om vår egen evne, mulighet og kanskje vilje til å forstå flyktningers problemer og sykdommer i en nødvendig kulturell sammenheng? Hva vet vi om deres erfaringsbakgrunn? Hvor godt forstår vi hvordan deres problemer oppstår, utvikler og eventuelt befester seg? Og hvor allmenngyldige er i så fall årsaksforholdene og reaksjonsmønstrene?

Det finnes helt sikkert erfaringer og forskning på dette området, men er disse resultatene tilgjengelige og kjente for de personene som bør vite om de? Er resultatene formidlet i forståelige og anvendbare former overfor helsearbeidere, barnehageansatte, skolepersonell, flyktningkonsulenter med flere? Hva med arbeidsgivere, utdannings- og kulturinstitusjoner? Er dette også en grunn til at mange flyktninger faller utenfor og utestenges fra norske arbeidsplasser som samtidig skriker om mangel på arbeidskraft? Og er denne utestengingen også med på å forsterke flyktningenes psykiske og fysiske helseproblemer?

Faglig Forum for Kommunale Flyktningmedarbeidere, FFKF, setter nå flyktningers helse på dagsorden og håper bl.a. gjennom denne konferansen at større oppmerksomhet vil bli rettet mot dette problemet. Svært mye tyder på at helhetsperspektivet mangler når det gjelder flyktningers helse og tiltak i forhold til dette, fra ankomst Norge og opphold i transitt- og asylmottak, til tilbakevending eller bosetting i norske kommuner. FFKF vil gjennom konferansen bidra til at det gis en bedre bakgrunn for å forstå denne situasjonen og hvilke særlige behov og problemer flyktninger og asylsøkere kan ha, samt gi eksempler på viktige erfaringer og tiltak på dette området. Jeg håper også at konferansen vil bidra til at både FFKF og andre forplikter seg til at det arbeides videre med disse spørsmålene og at det nå tas et skikkelig tak for konkrete forbedringer, både på nasjonalt, fylkesvis og lokalt nivå.

Velkommen til Tynset kommune og til FFKFs konferanse ”Flytktningers helse – tas den på alvor”?