IMDI`S direktør, Aasmund Kalheim, stod for åpningsforedraget. Han tok først for seg begrepet integrering: vi må vite fakta, det innebærer ferdigheter og visse funksjoner, like muligheter til utfoldelse uten å miste sin kulturelle eller etniske særpreg. Når vi snakker om integrering handler det om

• Deltakelse i arbeidsliv – økonomisk selvforsørget
• Deltakelse i utdanning
• Språkferdigheter
• Oppslutning om lover og demokratiske grunnverdier

Kalheim henviste til St.prp.1, 2008-2009, AID s.200 og målstyring s.374.
Han var også innom debatten hvorvidt vi har ghettoer eller ikke og svarte selv nei til det ut fra en definisjon av ghetto som når mer enn 50% av beboerne i ett område kommer fra samme nasjon. Antall innvandrere har økt siste 10 år, men ikke forskjellene mellom innvandrere og etniske nordmenn.
Til slutt var han innom intro.ordningen og poengterte at vi løser basisferdighetene for dårlig når bare 50% består skriftlig norskprøve.

Neste foredragsholder ut var Sara Azmeh Rasmussen.
Hun fokuserte i sitt innlegg på religion som en viktig faktor i alle politiske sammenhenger. Hun tegnet to virkelighetsforståelser:

• Det holistiske verdensbilde hvor alt er styrt av religiøse kilder og personer og hvor det skjer implimentering av moral gjennom koder knytta til guddom.

Å være uenig og utøve kritikk i slike samfunn, blir farlig

• Det moderne verdensbilde kjennetegnes av en sekulær stat med rettsvesen, kirke, sekulær utdanning, ulike kilder for moral, et demokrati basert på ulike syn, kjønn, ytringsfrihet og der dissens blir en viktig drivkraft i samfunnsutviklingen.

I vår globale situasjon med overføring av kunnskap mellom landene, med utvikling av flerkulturelle samfunn som også har en humanistisk utvikling, medfører store utfordringer når de to ulike virkelighetene/tenkesettene blir kjent med hverandre. Det er en smertefull prosess å oppdage andre virkeligheter, en prosess som kan virke fremmedgjørende.
I denne situasjonen blir det viktig for mange å holde på det kjente, på troen, verdisettet m.v. Samtidig kan denne situasjonen gi næring og grobunn for fundamentalistiske krefter. Dannelse av slike grupper innenfor et område, vil kunne utgjøre en trussel mot demokratiet og mot individene.

Rasmussen framholdt at demokratiet ikke står i veien for religionsutøvelse og tro. Det handler derimot om en manglende aksept for religionens område. Videre tok hun opp forholdet barn/voksne og mente det var på tide å begynne å snakke om barnas rettigheter, deres tanker osv. i stedet  for at det alltid ble snakket om foreldrenes rett til for eksempel å overføre sine religiøse preferanser til barna. Hun hadde ikke noe svar på disse problemene, men man måtte i alle fall oppnå større balanse.

Rasmussen nevnte eksempler fra Oslo der småbarn får koranundervisning på ettermiddagen og i helgene etter først å ha vært på vanlig skole, jenter ned i 5 års alderen må gå med slør, noe hun mente var en seksualisering av småjenter. Barna skiller seg ut fra andre barn, blir fremmedgjorte, påkledningen setter grenser for barnas utfoldelse/aktivitet på skolen. Dette bør bli forbudt, mente Rasmussen. Skal vi tolerere at det utvikles parallelle samfunn? Straffeforfølging etter sharialover i enkelte miljø i Storbritannia, gjelder nesten bare kvinner, liten straffeforfølging av menn. Ønsker vi en slik utvikling i Norge? Vi må ikke undervurdere disse strømningene i muslimske miljø.
I stedet må vi finne den gylne middelvei. Religiøse enklaver byr på utfordringer. Vi må se på kvinners-, barns og homofiles stilling i disse gruppene. Overgrep mot barn skjer, men er det mange?
Kommunenes integreringsarbeid bør være fundamentert på en kunnskapsbasert, felles etikk. Vi må bruke reglement som er utarbeidet og påpeke mangler/utilstrekkelighet i gjeldende reglement, men kanskje mest: Bruk av sunn fornuft!

Neste debattant ut var Mohamad Usman Rana.
Rana hadde samme definisjon på begrepet som Kalheim og startet med å hevde at det sto dårlig til med integreringen i Norge. Integrering dreier seg ikke om hijab og arrangerte ekteskap. Disse diskusjonene handler om assimilering.
Alle innvandrere har en rett og plikt til å delta i det norske demokratiet, så deltakelse betyr ikke snikislamisering. Men det betyr at jeg kan forvente å få halal mat i fengsler, at vi får en norsk imamutdanning der utgangspunktet selvfølgelig er norske lover.
Integrering er en toveis affære: gjøre sin plikt og kreve sin rett! Rana fortsatte med å hevde at det skjer en høyrepopulistisk utvikling i Norge der ikke mange ønsker dialog. Norsk samfunnsdebatt preges mer og mer av en økende stigmatisering, en ”islamofobi”.  Vi må merke oss denne internasjonale trenden hvor man skyver kjønnslemlestelse, tvangsgiftede kvinner m.m. foran seg og sier at vi trenger ingen dialog. Men disse misbrukte jentene/kvinnene må ikke bli misbrukt i den politiske diskursj.
Rana gikk så over til å sammenligne integrering i Norge og i USA og antydet at det kanskje hadde vært litt mye statlig snillisme i Norge i motsetning til i USA der mottoet er ”synk eller svøm” noe som har generert arbeidslyst, konkurranse med bred integreringssuksess. I USA sees flyktningene på som en ressurs og blir mottatt med åpenhet. Etter en tid tjener de over gjennomsnittet.
I Norge og Europa blir flyktningene en underklasse, sett på som et problem og en utfordring. Flyktningenes sosioøkonomiske status skaper forvirring. Det er mindre aksept for forskjeller i det norske samfunnet og her er mye mindre åpenhet for å snakke om religion og religiøse symboler enn i USA. Videre aksepterer man i USA at minoriteter bor i enklaver, de er godt integrert. Man enes om en del kjøreregler, men så er det stor individuell frihet.
Vi må diskutere hva slags sekularisering vi skal ha i Norge ut fra det prinsipp at alle skal ha like muligheter  og rettigheter. Vi har da to modeller:

• Den amerikanske der religiøse utrykk er tillatt i offentligheten
• Den franske som er religionsfientlig, ”fjern alle religiøse symboler” m.v.

Gahr Støre snakker om ”Det norske vi” som er fremtiden for oss. Uansett: En god integreringspolitikk må kunne inkludere religiøse mennesker som ønsker å delta aktivt i norsk samfunnsliv. Da må vi ha et liberalistisk grunnsyn i bunnen, avsluttet Rana.

Siste foredragsholder ut første dag, var Lars Gule.
Gule tok i sitt innlegg utgangspunkt i at vi trenger presise begreper. Hans spørsmål var: Hva er integrasjon, hvor stort mangfold tåler vi, må vi ha felles trekk i samfunnet for at det skal henge sammen? Er det ikke nok at vi er borgere av staten?

Gule hevdet at den største trusselen mot integrasjon i Norge siste 150 år, var de sosiale forskjellene.
Integrering for Gule er å sette sammen deler til en ny helhet. Integrering får man når nye landsmenn kan dra nytte av de muligheter, rettigheter og tilbud som er tilgjengelig for majoriteten. Naturlig assimilasjon er helt greit, fortsatte Gule. Problemet oppstår når assimilasjon blir offisiell politikk, slik vi opplevde politikken overfor samene helt opp til 1960 åra. Mangfold i et samfunn er vanlig, vi har kulturer og subkulturer, vi har sågar parallelle samfunn. Arbeiderbevegelsens egne institusjoner i Norge gav en plattform for integrasjon. En kan si at parallelle samfunn/institusjoner som gir selvstendighet, er et viktig skritt mot integrasjon.

Felles verdier vi behøver i samfunnet:
Menneskerettighetene, likeverd, rettsstat, demokrati, likestilling. Vi må finne et sett av felles verdier alle kan slutte seg til og akseptere at det vil være en kontinuerlig prosess i samfunnet.
Mangfold og integrasjon i samfunnet har i seg en utfordring som forutsetter respekt for verdighet og rettigheter, toleranse for forskjeller og ytringer. Integrasjonen i Norge har vært vellykket, men vi må stadig øve oss i å finne toleransens grenser.

Litt fra debatten etter innledningene:
Rana: Det er intet påbud at jenter skal bære skaut som barn, inntrer ved puberteten. Men vi skal tolerere det da det er foreldrenes rett til oppdragelse. Han pekte på det store motepresset i Norge som førte til anorexi og bulemi blant mange unge. Tvangsekteskap er kriminelt og må behandles som det.
Gule: Vi har ulik legning og ulike evner til å leve med ulikhetene. 1/3 av den norske befolkningen har problem med et stort mangfold, 2/3 lever bra med det. Holdninger endrer seg med den politiske utviklingen. Ytringsfrihet er veldig viktig, men man bør nødvendigvis ikke ha lovforbud. I vår kultur har vi også ulike praksiser som kan være overgrep mot barn: hardtrening innenfor fiolin og andre kunstneriske uttrykk og innen idretten fra 4-års alderen.

Først ute fredag var to representanter fra Røde Kors Flyktningeguide.
Ved utgangen av 2008 var det guider i 110 kommuner. 1714 flyktninger var blitt  tatt hand om av i alt 1482 guider. Flyktningeguiden har medført store ringvirkninger i lokalsamfunnene. Flere flyktninger som har hatt guide, kommer tilbake selv som guider senere.
Det er viktig med formelle møter mellom kommunene og frivillige organisasjoner. Organisasjonene kan gjøre mye, ikke minst dette: ”Å være menneske for et annet menneske!”

Neste ut var Olsbø fra Norges fotballforbund med sitt tema: Idrett- en arena for integrering. Hun fortalte om NFF`s opplegg fra 1970-tallet: Fotball for alle. NFF bekjemper enhver form for diskriminering. Ulike grupper har ulike behov og må derfor møtes på ulik vis. Fotball er verdens mest populære aktivitet, og det medfører et visst samfunnsansvar. I NFF`s handlings program for 2008-2011, har fotball for muslimske jenter 1.prioritet.
Å være med i en fotballklubb, er et utmerket utgangspunkt for nettverksbygging.

Høydepunktet for mange på konferansen var Kjersti Børsums engasjerte avdeling om tverrkulturell kommunikasjon der hun startet med å tilkjennegi sin beundring for flyktningearbeidere i førstelinjen.
Børsum nevnte følgende nøkkelkompetanse:

• snakke tydelig, god artikulasjon
• håndtere utfordringer
• løse problemer

Livserfaring er den beste kompetansen i møte med andre. Vi har alle en ide om det gode liv, hvordan det bør være (felles for alle). Strategien for å nå det gode liv, er kulturelt betinget.
Livet er en sammenhengende rekke av utfordringer med ulik styrkegrad. Derfor må vi øve oss på hvordan vi håndterer utfordringene. Vår jobb er å være profesjonelle medmennesker slik at vi:

• hindrer at mennesker mister håpet, livsgnisten
• hjelper med å hente fram ressursene den enkelte har- ”jeg hjelper deg til du står sjøl”

Våre utfordringer:

• kommunisere effektivt uten felles morsmål
• skape tillit i pressede situasjoner
• støtte, veilede og hjelpe mennesker med en annen kulturbakgrunn enn din egen
• inspirere til å ta ansvar for egen individuelle framtidsplan
• sikre praktisk og faktisk gjennomføring innenfor gitte, offentlige rammer
• kunne kommunisere med alle typer mennesker helt annerledes fra oss selv
• bevare egen entusiasme, motivasjon og tro på arbeidet jeg gjør

Børsum fortsatte med å fortelle at det verste for en som drar på flukt, er å ta farvel med familie og slekt, eller det å ikke få tatt farvel.
Når man drar ut, har man med seg sin kollektive, kulturelle bevissthet. Denne bevisstheten er helt annerledes i Norge enn i flyktningens hjemland. I pressede situasjoner tar man veldig vare på egen tradisjon.
Vår jobb som flyktningearbeidere blir å ”tegne nye kart”, begynne å omprogrammere de nyankomne. Da må vi imidlertid kjenne terrenget godt og være presise med informasjonen vi gir.
KLAR TALE blir viktig:

• gi relevant informasjon på rette tidspunkt (ikke ta motstridende info. i samme møte)
• hjelpe mennesker å finne et nytt sted å slå seg til ro, finne et nytt sted å ”kaste ankeret”

Nøkkelinformasjon som bør formidles:

• dele eventyr, myter og lignende fra hjemlandene
• tradisjoner, hvilke verdier er riktige/dårlige, må sette seg inn i majoritetsbefolkningens eventyr og myter.

I eventyrene er det ubevisste veivisere.
Mot slutten av sitt engasjerte foredrag tok Børsum opp tabuer i Norge og nevnte som nummer 1: religion og tro! Vi gjør det religiøse til noe merkelige greier. Vi nordmenn vil riktignok beholde en liten link inn til det religiøse, men vi gjør ikke noe stort ut av det. (Jeg føler meg nærmest GUD ”alene i guds frie natur”).
Tro er viktig for de fleste flyktninger. Å formidle korrekt info om religion, blir derfor viktig.
I alt samvær med flyktninger måtte vi være oss bevisst kroppsspråket.
Børsum rundet av med en oppfordring til konferansedeltakerne: Fortell og informer beslutningstagere om dine utfordringer!

En politisk paneldebatt avsluttet konferansen. I panelet satt: statssekretær Liebe Riber Mohn (AP), byrådssekretær i Oslo Nicolai Astrup (H), storttingsrepresentantene Rolf Reikvam (SV) og Amundsen (Frp).

Utgangspunktet for debatten var følgende problemstilling:God integrering - er det nok med jobb  ?
Riber Mohn hevdet at ikke alt gikk galt med integreringen. Innvandrere står for 1/3 av de nye arbeidsplassene, svært mange er på høyere utdanning. Men vi må fortsatt ha ambisjoner om bedre resultater.
Jobb er ikke nok, sa hun, men viktigst sammen med utdanning og språklæring.
Vi må gi alle nye muligheten til å yte noe i samfunnet. Religion og kultur skal ikke være noe hinder for å kunne delta aktivt i samfunnslivet.
Hun avsluttet sitt åpningsinnlegg med å stille spørsmål ved hvor grensen for toleranse går.

Astrup var mer bekymret for de som ikke er i arbeid, både innvandrere og nordmenn.
Hovedutfordringer i forhold til innvandrere: frafallet i den videregående skole, voksne med dårlige norskkunnskaper og det svært komplekse stønadsregisteret vårt.
Han pekte på at innvandrere er en heterogen gruppe. For alt arbeid/sasmkvem måtte like rettigheter og toleranse ligge i bunnen.

Reikvam hevdet at godt språk og arbeid ikke var noen garanti for integrering. Klasseskiller har til alle tider ført til utelukking.
Det er vanlig at folk med samme bakgrunn søker sammen. Derfor en viss opphopning av innvandrere  i visse strøk.
Reikvam mente at de frivillige organisasjonene sitter med nøkkelen til god integrering. Han nevnte videre viktigheten med individuelle planer og opplegg og uformelle nettverk som gode virkemiddel til integrering.
Reikvam mente ellers at politiske debatter på riksplan dessverre virket stigmatiserende og derfor ødela mye for arbeidet med flyktninger ute i kommunene.

Amundsen sammenlignet situasjonen med integrering i Norge med situasjonen i USA og hevdet at velferdsstaten med alle dens sosiale støtteordninger i Norge var et problem og hindret folk i både å komme i arbeid og bli integrert. Integrering er et spørsmål om motivasjon, noe man måtte ville selv.
I USA var integreringen helt og holdent lagt til den frivillige sektor og derfor mer vellykket enn hos oss. Videre nevnte han at integrering handler om felles plattformer, noen felles verdier å bygge på. Han knyttet statsborgerseremonien til integreringsdebatten. Statsborgerseremonien måtte bli obligatorisk. Det må knyttes en rekke krav til det å bli statsborger.

Noen plukk fra debatten:
Astrup: vi må skille integreringsdebatten fra debatten om islam. Han stilte spørsmål til Amundsen om hvorfor Frp mener å gi ulike rettigheter til innvandrere og nordmenn?
Amundsen svarte at at de ville knytte rettighetene til statsborgerskap. Vi kan ikke få alle velferdgodene automatisk fra dag 1. Derfor foreslår Frp graderte rettigheter. Integrering er en jobb for den enkelte – ikke en statsoppgave.
Reikvam berømmet den frivillige entusiasmen i USA i forhold til å inkludere nye, men han betakket seg for lønnssystemene eller mangel på sådanne.
Riber Mohn framholdt at de erfaringene en har med seg til et nytt land ikke måtte bli et stengsel for integrering og repliserte til Amundsen at man ikke kunne ta barnetrygd og kontantstøtte fra innvandrerne.

Så var to vellykkede konferansedager til ende. Mange deltakere gav stor ros til programmet.

Steinar Johansen
referent